En vingeløs kunstflue med en myk, gjennomskinnelig kropp av pels eller ull som blander seg med underfargen på bindesilken når den er våt. Fluen bruker myke hacklefibre som lett aktiveres av strømmene for å gi effekten av et levende insekt i vannet, og kastes strategisk diagonalt oppstrøms eller på tvers slik at ørreten kan ta den like under eller innenfor noen få centimeter av overflatefilmen.
Det er ikke en nymfe. Det er ikke en flue. Det er en «flymfe», og ordet ble laget av Vernon S. (Pete) Hidy for å beskrive den fasen i et insekts liv når nymfen forlater de ganske komfortable omgivelsene i elveleiet og svømmer opp gjennom vannsøylen for å klekkes ut i dun på vei til voksenlivet. I dag kjenner du det kanskje bedre som emergerstadiet. Begrepet «flymfe» varte ikke helt i evigheter når det gjaldt å beskrive en fase i et vannlevende insekts livssyklus, men det er mer ved denne historien.
Kunnskap om insekters livssyklus og ulike stadier er elementært når du skal velge bindematerialer og krok før du skal begynne å binne dine egne fluer. Mange foretrekker mothakeløse kroker når de skal binde flymfer.
Ordet «flymfe» brukes også for å beskrive en spesifikk type vingeløs våtflue. De fleste vingeløse våtfluer bindes og fiskes for å representere klekke-rstadiet til et vannlevende insekt. Noen få kan fiskes for å etterligne dun og spinner, den siste fasen i et vannlevende insekts livssyklus. Det samme gjelder for flymfer.
Flymfen er en enkel flue i utseende. Definisjonen Hidy gir av en flymfe kan tolkes som streng. Mange tilslutter seg definisjonen ovenfor og avgrenser ikke, mens andre vil kalle ethvert klekke-mønster en flymfe. Som med de fleste ting som kan diskuteres, ligger svaret sannsynligvis et sted midt imellom. Svært få vil hevde at en flymfe er en vingeløs flue som bare bruker hackle til å representere ben og nye vinger. Leisenring og Hidys omtalte dette som "hacklemønstre".
Det er i konstruksjonen av kroppen at de fleste debattene begynner. I «The Art of Tying the Wet Fly» og «Fishing the Flymph» ble kroppen til disse hackle-mønstrene konstruert separat fra fluebindingen som foregår i bindestikka. Leisenring brukte voksede tråder av silketråd for å bygge dubbingtråd av den valgte dubbingen. Dubbingtrådene ble deretter lagret på kort til voksen «herdet» og «sementerte» dubbingen sammen. Dubbingtrådene ble deretter bundet fast under fluekonstruksjonen slik du ville gjort med en tråd chenille. Hidy var venn med en annen fluefisker ved navn Dick Clark. Clark lagde en liten blokk som hjalp til med konstruksjonen av dubbingtråden. Trådene kunne forhåndskonstrueres på blokken. Disse blokkene ble kjent som Clarks Dubbing Block. Svært få bruker kneet til å bygge dubbingtauene i dag, men det er en god gruppe fluefiskere som fortsatt liker å binde fluefisker på denne måten.
En flymfe-kropp må ikke bindes på denne måten for å være en flympe. Det viktigste finnes i formuleringen «gjennomsiktig kropp, som blander seg med underfargen av bindesilke når den er våt». Dette er en viktig egenskap ved et flymph-mønster som Hidy gjentar om og om igjen i mange av sine tekster. Bruken av det valgte kroppsmaterialet bør gjøres på en måte som utnytter både fargen på materialet og tråden. Legg merke til hvordan kjernefargen på tråden blander seg med den sparsomme dubbingen og skaper en viss dybde i mønsteret. En innside og utside på kroppen. Når den er våt, skaper denne stilen et veldig gjennomsiktig utseende. Må kroppen være dubbet av pels eller ull, slik det står i definisjonen? Det er her det blir litt interessant. I Kunsten å binde den våte fluen og Fiske flymfen refererer Hidy til alle Leisinerings hacklefluemønstre som flymfer. Leisenrings brune hacklemønster er konstruert med en påfuglkropp ribbet med gullglitter, ikke pels eller ull. Det er åpenbart et emerger-mønster (flymfestadiet), men det oppfyller ikke Hidys definisjon av "flymfestil".
